En undersøkelse på sykehuset en dag, skulle vise seg å ta ei uke. Heldigvis fikk jeg kveldene og nettene hjemme :)
Jeg var forberedt på mye venting, slik at strikketøyet var med fra første dag. Første dagen satt jeg på gangen med strikketøyet og en eldre mann (pasient) spurte om hva jeg strikket og om jeg strikker på bestilling. Jeg svarte han ærlig at jeg strikker som regel det jeg har behov for eller det jeg ønsker å gi andre i gave. Mannen smilte og gikk videre, mens jeg strikket og klokka gikk videre.
Jeg strikket en times tid og tenkte litt, og mannen kom ruslende og smilende i gangen igjen. Jeg spurte han om hva han kunne tenkt seg som var strikket. Han kikket ned på sine ullpar som han hadde trasket i her på sykehuset i tre uker ettersom føttene hans var for hovne til å bruke sko.
Vi snakket sammen jevnlig gjennom hele dagen. Noe senere sa jeg til han at hvis jeg fikk adressen hans (jeg trodde jo jeg bare skulle være her en dag) så skulle han ikke se bort i fra at det dukket opp noe i postkassen hans. Han ble svært glad og synes dette var litt spennende, og adressen fikk jeg.
På vei hjem første dag kjøpte jeg garn og jeg begynte å strikke et ullpar. Jeg strikket på dem mellom undersøkelser og venting gjennom uken, og jeg så mannen hver dag. På den femte dagen kom mannen å var nysgjerrig på hva jeg strikket i så fine farger. Jeg svarte med å ta opp den ene ferdige ullsokken, og fortalte at jeg holder på med et ullpar som jeg ønsker å gi til deg.....ja da ble han både glad og rørt :)
En sann glede og gi noe som andre får glede av!! FANTASTISK!
Vi var egentlig helt ukjente for hverandre, men vi var begge her på sykehuset som pasienter. Jeg var egentlig noe bitter på grunn av all ventingen, men glemte etter hvert ut å være bitter. Det hele ble mer å ha glede i strikketøyet, glede i å holde han med selskap, og ikke minst glede å kunne gi han et ullpar han sårt trengte.
Nå gleder jeg meg til å bli helt ferdig med den andre ullsokken slik at ullparet får noen glade føtter....
